Tenkte jeg skulle skrive litt om livets store gåter. Med det så mener jeg ikke ting som Meninga med livet. For alle vet vel hva meninga med livet er uansett.
Ikke? Vel, personlig vil jeg tro at meninga med livet er å IKKE gå rundt å tenke på hva meninga med livet er. Da blir man bare deprimert og helt poco loco til slutt.
Nei, jeg tenker på litt mer seriøse ting, som f.eks dette med ketchup og sennep. Hvofor heter det tomat-ketchup? Er det fordi vi ikke skal blande det sammen med alle de andre ketchup-slagene? Brokkoli-ketchup, kinakål-ketchup, appelsin-ketchup og advocado-ketchup osv.
Når jeg spør folk om dette så sier de: "det heter jo tomat-ketchup fordi det er laget av tomat".
"Å ja", svarer jeg da, " det vil altså si at pølse-sennep er laget av pølse?"
"Nei, nei!", sier de da, "det heter jo pølse-sennep fordi det er til å ha på pølser".
Men tomat-ketchupen er vel ikke til å ha på tomater? Er forvirrende dette her. Og hva da med bod-sennepen? Er den til å ha på boden eller er den laget av bod? Eller kanskje i en bod?
Og mange matvarer har bilder utenpå, for å vise hva den inneholder. Bilde av jordbær på jordbærsyltetøyglasset, bilde av makrell på makrellboksene, bilde av bacon på bacon-osten osv.
Men hvorfor er det bilde av barn på leverpostei-boksen? Blir litt skeptisk da jeg.
På Litago-kartongene står det jo forøvrig at du skal vende dem på hodet før du åpner dem, men det blir det jo bare masse søl av.
Husker også noen gamle reklamer for Libresse Invisible, hvor en jente sier at når hun bruker Libresse Invisible så kan hun både sykle, ri og spille tennis. Jeg prøvde Libresse Invisible jeg. Men jeg kunne fortsatt ikke spille tennis. Hadde ikke blitt noe flinkere i det hele tatt. Snakk om feil markedsføring. Bare lureri.
"LIBRESSE, the best a man can get!", liksom.
Ellers lurer jeg på litt forskjellige ting, som:
Må man ha førerkort for å kjøre noen på tjukken?
Hvor langt er et åretak?
Hvor mange brev tar en postkasse?
Hvis man blir innelåst på do, kan man da drite seg ut?
Hvor godt er egentlig noe som er dritgodt?
Må man være idiot for å være idiotsikker?
Hvorfor hører du ikke etter?
HVORFOR HØRER DU IKKE ETTER?
Når jeg var ung og kåt og singel pleide jeg å spøke med at de var heldige de som hadde slike ordninger med tvangsekteskap. Da ble det hvertfall noe på dem. Tenk så fint da. Du trenger ikke tenke på det selv. Familien ordner hele greia. Greit nok at det kanskje blir med din egen kusine, det blir hvertfall noe på deg. I ettertid så kan man jo fundere litt. Er dette en ordning for å sikre at selv stygge gutter blir gift og får stifte familie? Du kan se ut som fanden på flatmark, men det spiller ingen rolle, det viktigste er at du blir gift. Og familien driter totalt i hvordan du eller hun ser ut. Alt handler om status og penger. Det er en vinn-vinn situasjon for familien. Og med familien så mener jeg selvfølgelig fedrene til de utvalgte. Det hele er jo en manns-greie. Kvinnene har jo ikke noe å si. Det skulle tatt seg ut. Nei, de får holde seg til det de er skapt til. Føde 14 unger og holde seg på kjøkkenet. Gjør hun ikke den oppgaven tilfredstillende så er det jo bare å ta livet av henne. Og da gjerne med sin far og sine brødres velsignelse. Hun har jo tross alt brunget skam over sin familie ved å ikke adlyde ektemannen blindt. Tenk, hun gikk ikke i burka hele tiden engang. Fy a meg, hvilken skam. Hun fristet andre menn ved å vise sitt ansikt. Den hora!! Det var til hennes eget beste at hun fikk slippe. Stakkars ektemann! Men fedrene kommer nok til en ordning sammen. Kanskje hun har en yngre søster han kan overta? Kjærligheten vinner uansett, sier jeg. Ganske romantisk dette med tvangsekteskap.
Jeg synes det er ganske tydelig at dette med tvangsekteskap er en manns-greie. Laget for at også stygge og usikre menn skal få en bra start i livet. Kjæligheten kan komme i andre rekke. Ekte mannssjåvinistisk egoisme.
Men hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke innføre tvangs-begravelse? Har ikke noe å si om personen ikke er død. Har personen f.eks oppnådd 80-års alder så er det på tide med tvangs-begravelse. "Vi har ikke bruk for deg lenger. Du bare tar opp plass og er i veien. Dessuten trenger vi arven din."
Hvor er Gud? Bare lurer altså. Har vært innom noen kristne blogger og tittet litt. Alle er så lykkelige og det nesten lyser ut av øynene på dem. Dem er visst rusa på han snekkersønnen og Gud. Men de svarer ikke på kommentarene eller godtar de i det hele tatt. Klarer de ikke svare, eller er det bare sensur. Gud fikser visst det meste, unnskyld ALT, så det burde jo ikke være noe problem å finne et svar. Og hvis de synes jeg provoserer, burde de ikke prøve å redde meg? Skal ikke en god kristen dessuten elske sine fiender? Eller står det i bibelen at du skal elske dine fiender når det passer deg? Hvis de tror at jeg kommer til helvete, så burde de jo prøve og redde meg. Det ville jo være ondskap å la være. Men hvor er egentlig Gud? Har han ferie? Er han død? Eksisterer han egentlig ikke? Eller har han begynt på et litt mindre ambisiøst prosjekt enn menneskeheten?
Nei, Gud er visst overalt, sier dem. Så han var vel på Haiti under jordskjelvet der. Han var der når Hitler holdt talene sine, og når jødene ble gasset. Han er der når folk dør av sult, tørke, flom, epidemier, krig. Han bryr deg bare ikke. Eller er alt dette Satan sin feil? Gud er jo allmektig, så han burde ikke ha noe problem med å stoppe Satan. Men han trenger vel Satan som syndebukk for å skjule sin egen udugelighet.
Uff, jeg kommer vel til å brenne i helvete for disse ordene her. Jeg er en fortapt sjel. Over 100 pinsevenner har stått i ring rundt meg før og bedt for meg og prøvd å drive djevelen ut av meg. Hjalp ikke gitt. Men jeg kan jo bare fortsette å leve i synd helt til min dødsdag. For hvis jeg tar imot Gud da, så blir jeg jo frelst uansett. Kan vente jeg. Ikke noe hast. Er en del bud jeg ikke har brudt ennå, tross alt. Og de sier jo: Jo større synd, jo større frelse!! Haha... Det blir rock n roll party i himmelen når jeg kommer. AMEN!!
Jeg har før skrevet om søte unger, så nå tenkte jeg å skrive litt om stygge unger. Selvfølgelig finnes det stygge unger også. Å påstå noe annet er tull. Tenkte å fortelle om en venn av meg. Kåre-Beate heter han. Og er sånn passe stygg. Men som baby var han skikkelig drit-stygg. Han var så stygg at jordmora prøvde å stappe han opp igjen når han kom ut. Og foreldrene fikk ikke fødselsattest, de fikk regning. Og attpåtil ble de dømt for hærverk. Så stygg var han. Han var så stygg at når de gikk tur med han i barnevogna, og folk stoppet og tittet inn i vogna, så sa de "Hva har skjedd?" eller "Hva er det?" De måtte begynne å ha ham liggende på magen i vogna for ikke å skremme folk. Eller ha rullegardin foran åpningen. Han var så stygg at de brukte bleie på trynet hans. Og under dåpen prøvde presten først å drive djevelen ut av han i stedet for å døpe han, for deretter å prøve og drukne han i døpefonten.
Han fikk juling av foreldrene hver dag for å prøve og gjøre han penere. Og mora prøvde å ta abort på han flere ganger de første åra av livet hans. Men de var jo glad i ham da, så all maten hunden ikke ville ha den fikk Kåre-Beate. Ellers så arrangerte familien ofte dart-kvelder for nabolaget. Da fikk Kåre-Beate lov til å være midtpunktet, for han hadde så rød nese at han var ypperlig som blink. Hver eneste jul spurte han foreldrene sine hvorfor han ikke fikk noen gaver. Og hver jul måtte de slå han å forklare at det var jo fordi han var så stygg. Men endelig på 5-års dagen sin fikk han en flott galge å leke med.
Det får være nok om Kåre-Beate for denne gangen. Kanskje kommer det mer senere. Men ikke glem at det finnes stygge unger.
Jeg kom akkurat på en annen historie. Det var en mann som hadde tre flotte barn. Og han var veldig stolt av dem, og han fikk stadig høre at han hadde så pene barn. Men så ble kona hans gravid igjen. Og når barnet til slutt kom så viste det seg at det var en skikkelig stygg unge. Da ble han mistenksom overfor kona si. Han hadde jo så pene barn fra før, så hvorfor var denne så stygg? Han bestemte seg for å konfrontere kona si, og spurte rett ut: "Si meg, du har vel ikke vært utro mot meg?" Kona så han rett inn i øynene og svarte: "Nei, ikke denne gangen."
Jeg har alltid vært fascinert og interessert i det mørke og dystre, det forbudte og farlige. Helt fra jeg var liten har jeg syntes at det var spennende. Hadde vel ikke begynt på ungdomsskolen ennå når jeg leste Bram Stoker's Dracula. Dracula var veldig fascinerende. Og så fikk jeg tak i Svarteboka. Tok ikke lang tid da, før jeg sto i et vegkryss og prøvde å påkalle Djevelen. Ouija-brett har jeg også lekt meg med, og lest besvergelser fra den beryktede Necronomicon. Alt det som vanlig folk sa at jeg ikke burde gjøre, eller som kunne være farlig, måtte jeg jo bare prøve. Jeg har utallige bøker om det okkulte, satanisme, hekser, seriemordere, vampyrer osv hjemme. Til og med Bibelen, som jeg har lest fra perm til perm. Men jeg skulle likt å ha den ORIGINALE Bibelen, før den ble sensurert og gjort ufarlig. Det er jo masse som har blitt fjernet fra den, fordi det ikke passet med den oppfatningen kirken ville vi skulle ha av Jesus og andre ting. Den Katolske Kirke har skylden for masse faenskap gjennom tidene, og er vel egentlig den kristne institusjonen som har brutt flest av Bibelens og kristendommens lover og regler. Selveste Martin Luther så jo på paven som Dyret i Johannes Åpenbaring.
Det mørkeste og dystreste i historien er det kirken selv som står for. Og religion generelt.
Selv om jeg ikke har noen barn selv, så er jeg veldig glad i barn. På den riktige måten da, vel å merke. Hehe... Kom til å tenke på en scene i filmen Bad Santa, hvor hovedpersonen spilt av Billy Bob Thornton blir spurt: "Do you like children?". Hvorpå han svarer: " WHAT!, do you think I am some kind of pervert!!?"
Barn er veldig ærlige og likefremme. Det er av barn og fulle folk man får høre det, sies det. Men det er da ikke alltid like søtt å få servert sannheten av et barn. Jeg husker en episode som skjedde rett etter at min farfar hadde gått bort. Min farmor hadde noen folk på besøk, og de hadde med seg et par barn. Farmor drev som vanlig på kjøkkenet for å ordne i stand noe til gjestene. Da kommer det ene barnet en tur på besøk på kjøkkenet. Og sier til min farmor: "Du er helt alene du nå. Du har ingen du nå." Jeg ser farmor bli blank i øynene og svarer så godt hun kan: "Ja, nå er jeg alene."
Jeg fikk litt vondt i meg da. Hadde lyst til å dra med meg ungen å skrike: HOLD KJEFT!!! Men unger er jo søte da.
Når jeg ser på Supernanny i blant også, så må jeg innrømme at jeg i blant tenker: "For noen jævla drittunger!" Hadde ikke blitt overraska hvis jeg hadde fått høre at Supernanny i blant sier: "Skru av kamera litt!" Og så virkelig skriki og klaska til ungene litt, før kameraet blir skrudd på igjen. Men ungene er jo bare søte da.
Som når jeg kom hjem fra skolen og fant min lillebror på gulvet på rommet mitt, i ferd med å dra ut alt båndet i KISS kassettene mine. Søskenkjærligheten satt langt inne da gitt. Men han var jo søt da.
Babyer er veldig søte da. Hvertfall de fleste. Men ærlig talt så synes jeg ikke nyfødte babyer er så søte. Ser jo ut som små rosa skrukketroll. Men vi sier jo at vi synes dem er søte allikevel. Vil jo ikke såre foreldrene. Jeg synes jo også at mange unger ser litt snåle ut, men det er jo ikke slikt man sier til foreldrene. "Jeg synes han ligner på Gollum fra Ringenes Herre filmene jeg." Eller på dukken Chucky. Eller småtrollene i Ronja Røverdatter.
Men jeg tror også at dette har litt å gjøre med at de babyene du er vant til å se oftest, også er de du synes er søtest i virkeligheten. De du ikke har sett før eller ser sjelden, virker nok oftere snåle.
Noen ganger lurer jeg på hva barnet egentlig tenker når folk stadig bøyer seg over dem i barnevogna og kommer med rare lyder. "Hællandussen, så søt da! Ja, så søt. Plutti-plutti-plutti-plutt!!" Også skjærer de rare grimaser og prikker ungen i magen. Er jo ikke rart om ungen utvikler traumer. Gamle damer som bøyer seg over vogna med cognac- og kamfer ånde og plutter på ungen så nesten gebisset faller ut. Stakkars unger!
Stakkars unger ja. Det er også et uttrykk som blir brukt ofte. "Stakkars liten" Hvorfor er det så synd på dem fordi de er små? De får jo alt de vil ha. Bare å skrike litt. Så kommer noen og løfter deg opp, skifter på deg, gir deg mat osv. De har det jo egentlig som plommen i egget.
Men når slutter unger å være søte da? Hva er aldersgrensen der? Eller henger det med hele livet? Hvorfor går ingen bort til f.eks en fyllikk og klyper han litt i kjaken og sier: "Men hællandussen da! Du var søt! Er du ute og koser deg du da?Ute uten mamma i dag. Også så stor som du har blitt. Stakkars slasken. Plutti-plutti-plutti-plutt!!"
Kanskje jeg skulle begynne å skrive blogg, tenkte jeg. Tenkte en stund på dette. Syntes det virka som en god idè. Tenk så mye morsomt jeg kunne skrive. Skulle jeg fortelle masse om meg selv? Eh, nei, det ville blitt for kjedelig, selv om jeg har vært med på/gjort mye rart gjennom tida. Så hva skulle jeg blogge om? SVADA, tenkte jeg. Jeg kan skrive om svada. Tull og tøys, med andre ord. Er det noe jeg kan så er det jo å være useriøs. Litt mye til tider, vil sikkert mange venner si. Og det kan vel være en prøvelse for samboeren i blant, når jeg vrir og vender på alt hun sier, eller leker litt dum og tar alt hun sier bokstavelig. Og venner begynner vel å bli litt lei når dem spør meg: "Har du fyr?", og jeg nesten alltid svarer: "Jada, det har jeg. Du behøver ikke å bekymre deg for meg." Men rett skal være rett, de spurte jo ikke om å få fyr, bare om jeg hadde.
Jeg tenkte også litt på å skrive en blogg som provoserer folk. Men det kan det jo hende jeg klarer uansett. Lurte på å arrangere en tegne-konkurranse. Hvem lager den morsomste Muhammed-tegningen, eller noe sånt. Men det hadde vel sikkert blitt galt det også. Fått en fatwa mot meg eller noe sånt. Folk er hårsåre vettu. Spesielt når det gjelder religion. Religiøse folk er jo ganske ufrivillig morsomme da. Rart hvor mange trosretninger som er den RETTE. De kan jo ikke alle ha rett. Derfor velger jeg å tro at de alle tar feil. Er selvfølgelig JEG som har rett. LENGE LEVE SVADAISMEN!!
Jeg er RexSvada, og RexSvada er meg. Hei! Jeg ble født i veldig ung alder, og allerede som liten var jeg bare gutt-
ungen. Ble født i Oslo på Betanien Hospital, som brant ned. Ble døpt på Vestre Gran i Grymyr kirke, som også brant
ned. Konfirmert i Jevnaker kirke, som fortsatt står der. Men jeg står ikke lenger i den Norske Kirke. Har meldt meg ut
for mange år siden. Men nok om det. Ble født på valentindagen ( 14. februar ) 1970, så jeg begynner å dra på åra.
Nærmer meg skumle 40 år i skrivende stund. Men er fortsatt ugift og har ingen barn.
Oppvokst på Jevnaker på Hadeland. Flyttet til Mysen som 17-åring, hvor jeg fortsatt bor.
Dette er den første posten på min nye blogg ;)